From the monthly archives: January 2010
På Veiholmen har det vært tradisjon for å bygge sine egne hus, naust og brygger. Trinnvis og med sin egen logikk har arkitekturen vokst fram, med enkle midler og stor fantasi, etterhvert som behovene har endret seg.
I dag er øyværet fredet og folk må søke om tillatelse for å bytte kledningen på naustet sitt. Byråkratiet er en uungåelig konsekvens av den moderne tanken om at vi, med bruk av stadig mer slagkraftig teknologi, kan forme landskapet etter våre behov.
Et sjeldent velholdt kulturlandskap. Bildet er tatt fra en holdeplass langs E 16 og viser gården Havrå på østsiden av Osterøy i Nordhordaland.
Det vestnorske klyngetunet, med mange bruksenheter i samme tun, er en bosetningsform som sattes sitt preg på kulturlandskapet helt frem til andre halvdel av 1800-tallet. Da begynte de store jordreformene som førte til utskiftning av jorden og en oppløsning av teigblandingen og det gamle tunet.
Gjæve vertsfolk!
en gjest er kommet,
hvor skal han sette seg?
på vedlag ved døra
venter han nødig,
om han har viktig ærend.
(fra Håvamål)
Lengst mot Nordvest, ytterst i havgapet på Mørekysten ligger Veiholmen. Fiskeværet er det største sør for Lofoten. I generasjoner har de rike fiskeressursene utenfor Smøla lagt livsgrunnlaget for innbyggerne. Selv om fisket ikke lenger er eneste næringsvei for beboerne finnes det fortsatt en del små og store fiskebåter her. I dag bor det ca 250 innbyggere i det lille øysamfunnet og alle kjenner hverandre.
